ENGLISH VERSION
Two radio celebrities started a quarantine podcast right at the beginning of this strange time.
My girlfriend and I have followed them all the way, and even though they don't know us, we feel like they're our close friends. We have shared the increased desire for food, quarantine quarrels and daily life, the need to watch disaster movies, worry and grief - and how much we look forward to concerts, travelling, visiting and hugging. Yesterday, they talked so passionately about a beef stew with orange juice and lime, that we decided to give it a try. We constantly crave food, and we suddenly have all the time in the world to cook. |
I was standing by the spices in the store, looking for oregano.
I felt a bit of a sting from the disinfectant I had just sprayed on my hands, when I saw a friend at the fridge counter – and I was instantly happy. It was her birthday, and I congratulated her by pretending to embrace her from a two metres distance behind my shopping cart. She thanked me in the same cordial, pantomime way, and said it felt very strange. It was her first birthday without getting a single hug. She told me how happy she was that she had relished the city's cultural offerings before everything closed. She had filled her soul both at the concert hall, the cinema and the library. Before anyone had any idea how quiet it would soon be. |
Last time we met, she borrowed a small pack of dry yeast from me, and now she had brought me a pack in return. She had intended to put it in our mailbox, but could now hand it over personally, and she said, laughingly: “Thank you, here’s your yeast. I’ve disinfected it.”
“This is a phrase I've never heard before”, I thought. “But there we are. We disinfect yeast now.” The cashier smiled at me from the other side of a transparent partition that had been installed. I was quite proud of my shopping cart, which looked like a healthy lifestyle advertisement; fresh coriander, lime, garlic, tomato, olive oil and red pepper. Zero chocolate, no crisps. Or ice cream. Not because I didn't want any, but because I knew we had this at home.Isn’t it strange how the brain automatically thinks that isolation is the equivalent of a holiday? When quarantined, we should at least enjoy ourselves. Preferably with food. |
I walked home along the empty streets, with my full shopping bags.
I was looking forward to roast vegetables in oil and butter, having the pot simmer for a whole afternoon while listening to our friends having their quarantine life in the podcast. And I sent a warm thought to my friend who was celebrating the evening by herself. On her birthday, she gave me a pack of disinfected dry yeast.
I wish I could invite her for beef stew. And I hope on her next birthday I can give her a hug. |
ORIGINAL TEXT
Et radiopar startet en karantene-podkast helt i begynnelsen av denne underlige tida.
Jeg og min kjæreste har fulgt dem hele veien, og selv om de to ikke kjenner oss, føler vi at de er våre nære venner. Vi har delt den økte lysten på mat, karantenekrangling og dagligliv, behovet for å se katastrofefilmer, bekymring og sorg – og hvor mye vi gleder oss til å gå på konserter, reise, få besøk og å klemme folk. Og i går snakket de så inderlig varmt om en oksegryte med appelsinjuice og lime, at vi bestemte oss for å prøve den. Vi har hele tiden lyst på mat, og vi har fått all verdens med tid til å lage hva vi vil. Jeg stod ved krydderhyllene i butikken og lette etter oregano mens jeg kjente at det sved litt av desinfeksjonen jeg nettopp hadde tatt på hendene. Da så jeg en venn ved kjøledisken, og jeg ble øyeblikkelig glad. Hun hadde bursdag, og jeg gratulerte med å gestikulere at jeg omfavnet henne fra to meters avstand bak handlevognen min. Hun takket på like hjertelig, pantomime-vis, og sa at det føltes veldig rart. Det var hennes første bursdag uten å få en eneste klem. Og hun fortalte videre hvor glad hun var for at hun virkelig hadde forsynt seg av byens kulturtilbud innen alt stengte. Hun hadde fylt sjelen i både konsertsal, kino og bibliotek. Før noen ante hvor stille det snart skulle bli. Sist vi møttes lånte hun en pose tørrgjær av meg, og nå hadde hun med en pose som jeg skulle få tilbake. Hun hadde tenkt å legge den i postkassen vår, men kunne nå overrekke den personlig, og hun sa lattermildt: «Takk for lånet av gjæren, jeg har spritet den». Jeg tenkte: «Dette er en setning jeg aldri har hørt før. Men der er vi nå. Vi spriter gjær.» Ekspeditøren bak kassen smilte til meg fra den andre siden av en gjennomsiktig skillevegg som hadde kommet opp siden sist. Jeg var litt stolt over handlevognen min, som lignet en reklame for sunt kosthold; fersk koriander, lime, hvitløk, tomat, olivenolje og rød paprika. Null sjokolade og potetgull. Eller iskrem. Ikke fordi jeg ikke ville ha, men fordi jeg visste at vi hadde dette hjemme. Hvor rart er det vel ikke at man isolerer seg, og dermed tror hodet automatisk at det er en slags høytid? Når man må være inne, skal en kose seg. Og kos er visst mat. Jeg vandret hjemover med fulle handleposer langs tomme gater. Jeg gledet meg til å frese grønnsaker i olje og smør, la gryten syde og putre en hel ettermiddag mens vi hørte våre venner ha sitt karanteneliv i podkasten. Og jeg sendte en varm tanke til min venn som skulle feire kvelden alene. På sin bursdag ga hun meg tørrgjær i en pose som var desinfisert. Jeg skulle ønske jeg kunne invitere henne på oksegryte. Og jeg håper jeg på hennes neste bursdag får gi henne en klem. |
Liv OkkenhaugLiv Boye Okkenhaug (44) is living in Bodø. She is a cultural worker, a quizmaster and a writer. Liv is a trusted and beloved contributor to our city's occasions, be it a pub quiz or the National Day. She is one of those who have moved from further South and settled permanently, which we tend to appreciate in the high North.
|